Du er her

Å leve med en kronisk sykdom

Videoforelesning

 

Én sak er akutt eller uhelbredelig, dødelig sykdom. En annen ting er å være kronisk syk i år etter år, tiår etter tiår.
(Knut Olav Åmås
)

 

Tekstversjon av filmen
Fagtekst

Læringsmål:
Være mer bevisst på pasientenes utfordringer og behov i hverdagen.

Ved å la de som er rammet av kroniske sykdommer være delaktige i pleie og behandling, kan man bidra til at de blir bedre i stand til å håndtere sykdommen.[1]

Kroniske sykdommer kan ramme alt fra økonomi til identitet, og går langt utover kroppens grenser. Sykdommen griper inn i mange av livets områder.[2]

”Kronisk sykdom. Ikke til å dø av, men til å prøve å leve med.
(Knut Olav Åmås)

Noen av de vanligste utfordringene pasienter med kronisk sykdom opplever:

  • Kroniske sykdommer kan føre til både skyld og skam for mange, og de rammede reagerer ofte med å bare ville være alene og ”ikke plage noen”. Disse sykdommene har ingen høy prestisje i legestanden eller i helsevesenet generelt, og blir omtalt som sykdommer med lav status.[3]
  • For mange er bekymring for hvilke symptomer som vil dukke opp i framtiden en større belastning enn symptomene her og nå.[2]
  • Usynlige symptomer, som smerter og nedsatt energi, er vanlige ved mange kroniske sykdommer.[2]
  • Sykdommen kan føre til at en blir misforstått eller undervurdert. En med balanseproblemer kan bli mistenkt for å være beruset, mens en som sitter i rullestol kan oppleve å bli oversett.[2]
  • Det oppleves spesielt vanskelig når sykdommen får konsekvenser for ens nærmeste.[2]
  • Svingninger mellom ulike stadier gjør livet uforutsigbart for den som rammes.[1]
  • Utfordringer knyttet til psykiske og sosiale faktorer er fremtredende. Tap av kontroll, kroppslig funksjon, helse og sosial støtte står sentralt.[1]

Hvordan kan vi som helsepersonell gi bedre støtte til pasienter med kroniske lidelser?

  • Møt pasienten med respekt, engasjement og interesse. Se, lytt og still spørsmål til pasienten. Dette åpner for at pasienten skal få medvirke, og viser at vi anerkjenner pasienten.[1]
  • Hjelp pasienten til å tenke positivt. Det er hensiktsmessig å tenke på sykdommen som en utfordring de skal mestre, og ikke som en begrensning for positiv livsutfoldelse.[4]
  • Hjelp pasienten til å få innsikt i sykdommen. Dette gjør det lettere å finne gode måter å håndtere den på.[2]
  • La pasienten i størst mulig grad bestemme selv, deres behov bør styre den pleien og behandlingen de mottar.[1]
  • Motivér pasienten til å trekke inn familien. God støtte fra familien er ofte avgjørende for en god livskvalitet til pasienten.[2]
  • Tilstreb forutsigbarhet og kontinuitet. En fast kontaktperson som kjenner pasienten gir trygghet og bedre oppfølging av pasientens ulike behov.[1]
  • Styrk fagkunnskapen blant helsepersonell. Dette bidrar til anerkjennelse av sykdommens alvorlighetsgrad, og reduserer stress og utrygghet hos pasienten.[1]
  • Oppmuntre pasienten til å ha en åpen dialog med sin fastlege. Det er viktig at pasienten selv tar aktivt del i og ansvar for behandlingen.[5]
Referanser Bibliotek

Bibliotek

Det anbefales å lese:

  1. Rise, M.B.; Mer brukermedvirkning?; Tidsskriftet Den norske legeforening , No 16; 4.sept. 2012

  2. Oksholm, T. og Torheim, H. (2016) Lungesyke trenger planlagte stell. Sykepleien 2016 104(1)(52 55)